Politikk for Senter for fremragende forskning (SFF) ved Universitetet i Bergen

Godkjent av rektor og universitetsdirektør 26.8.2021

Bakgrunn

Ordningen med Sentre for Fremragende Forskning ble etablert i 2002 som et virkemiddel for å heve kvaliteten for norsk forskning, og for å bidra til at institusjonene kunne utvikle varige og sterke fagmiljø. Hensikten med ordningen er at sentrene skal arbeide med ambisiøse ideer og komplekse problemstillinger. De skal være nyskapende og ha stort potensial for grensesprengende resultater som skal bidra til å flytte den internasjonale forskningsfronten. Målet er at forskningen skal være langsiktig og på et høyt internasjonalt nivå. Forskerutdanning og internasjonalt samarbeid er viktige delmål.

I 2020 leverte en internasjonal komité en evaluering av senterordningen 1 . Evalueringen viser at programmet har vært en stor suksess, og komiteen anbefaler at ordningen fortsetter som den fremste mekanismen for å støtte den mest banebrytende forskningen i Norge og å bevare kvalitetskriteriene som hittil er brukt for å oppnå banebrytende nysgjerrighetsdrevet forskning. Evalueringen peker på at ordningen har vært en viktig driver for kvalitet i forskning ved at de økonomiske rammene tillater frikjøp av forskere, god infrastruktur, spesielle forhold for rekruttering og samarbeid med internasjonale toppforskere. Anbefalingene går særlig på å styrke mangfoldet, med fokus på talentutvikling, og ta vare på de aller beste miljøene.

NIFUs bibliometri-rapport 2019:31 2 viser at SFF-ansatte for perioden 2004-2017 har bidratt til 21,5 % av norske vitenskapelige publikasjoner i Web of Science, 27,5% av høyt siterte norske artikler (10% av de mest siterte) og 31,4% av høyest siterte norske artikler (1% mest sitert). 45% av norskeide ERC grants i perioden 2007-2018 springer ut av sentre for fremragende forskning.

Evalueringsrapporten (2020) viser også hvilken betydning SFF-ene har for utvikling av innovasjon. I perioden 2013-2017 oppgir ni sentre at de har søkt 78 patenter og inngått ni lisensavtaler. Fem sentre oppgir at de har startet 12 nye selskaper, og åtte av disse var fortsatt i drift i 2018, og har bidratt til nærmere 100 ansettelser.

Senterordningen er et svært viktig instrument for å bygge fremragende forskningsmiljøer ved UiB, og er Forskningsrådets fremste virkemiddel for å utvikle langsiktig, kraftfull og grensesprengende forskning ved institusjonene. UiB har siden oppstart av ordningen i 2002 ledet til sammen åtte sentre for fremragende forskning. Fire av disse er fortsatt aktive. Birkeland Center for Space Science – BCSS (2013-2023), Centre for Cancer Biomarkers – CCBI (2013-2023), Centre for Intervention Science in Maternal and Child Health – CISMAC (2013-2023) og Centre for Early Sapiens Behaviour – SapienCE (2017-2027). Den faglige bredden og forskningsstyrken som sentrene representerer har stor betydning for utvikling av UiBs fremragende forskning, og fungerer som motorer i utvikling av ny og grensesprengende forskning med mål om å gi langvarige resultater i fagmiljøene.

1. Innledning

UiB er et internasjonalt forskningsuniversitet hvor all aktivitet er basert på akademisk frihet og nysgjerrighetsdrevet forskning. UiB har som strategisk mål å utvikle flere fremragende forskningsmiljøer, og sentre for fremragende forskning er faglige kraftsentre som bidrar til å nå dette målet. Den grunnleggende forskningen som er basisen i sentrene, er fundamentet i universitetenes samfunnsoppdrag, og legger grunnlaget for kvalitet i både forskningsbasert utdanning og innovasjon. Sentrenes internasjonale dimensjon gir muligheter til å koble seg på den internasjonale forskningsfronten, og bidrar også til å styrke fornyelse og kvalitet i forskningen.

Siden oppstart av senterordningen i 2003, har sentrene bidratt til at UiB har styrket sin forskningskvalitet og skapt sterke, varige og internasjonale forskningsmiljøer i bredden av fagdisiplinene ved fakultetene. Den langsiktige finansieringsordningen fra Forskningsrådet har gitt rom for å kunne ta en større faglig risiko. Langsiktigheten gjør det også mulig å gå dypt inn i ulike forskningstema. Sentrene gir et sterkt kvalitetsstempel, og har bidratt til at UiB har tiltrukket seg enda flere fremragende forskere som har bidratt til å utvikle ny, grensesprengende forskning. På denne måten får sentrene i seg selv en selvforsterkende effekt.

I løpet av perioden som senterordningen har eksistert, har UiB erfart at det er behov for å utvikle en institusjonell politikk for sentrene. Politikken skal legge noen institusjonelle rammer som er ment å skulle sikre en bedre innfasing, utfasing og etterliv av sentrene. Den skal bidra til at senterledelse, vertsinstitutt, samarbeidende institutter og fakultet skal kunne ta viktige beslutninger for hvordan sentrene skal bidra til fornyelse av fagmiljøene. Den skal også ha noen tydelige forventinger knyttet til samhandling, samtidig som den skal være såpass åpen at den ivaretar sentrenes behov for faglig autonomi og selvstendighet. Flere av områdene som er belyst i politikken vil kunne ha gyldighet og overføringsverdi til andre senterkonstruksjoner ved UiB.

Forskningsrådet har en forventing om at miljøene og deres nettverk ivaretas etter endt senterperiode, og i senterutlysningene er det et krav om at søknadene skal beskrive planer for en exit-strategi. Sentrene får betydelige ressurser både internt ved UiB og gjennom Forskningsrådets bevilgninger, og dette gir faglige utviklingsmuligheter som ellers er vanskelig å oppnå. UiB ønsker derfor å legge forholdene til rette slik at ressurser og kompetanse som er bygget opp i senteret får et etterliv i fagmiljøene.

For å realisere dette må den økonomiske ansvarfordelingen mellom institusjonsnivå og fakultetsnivå være tydelig. UiB bidrar med en årlig toppfinansiering på 15% av Forskningsrådets tildeling. Den langsiktige finansieringen på 10 år fra Forskningsrådet skal kunne gjøre det mulig å sikre et etterliv dersom planlegging og økonomisk prioritering starter tidlig innenfor det økonomiske handlingsrommet ved fakultetene.

2. Prosess og arbeidsform

For å støtte opp under arbeidet har universitetsledelsen oppnevnt en arbeidsgruppe som har fått i oppgave å foreslå en felles politikk for SFFene sammen med et forslag til retningslinjer som tar utgangspunkt i Forskningsrådets krav og retningslinjer for sentrene. Gruppen leverte sitt forslag i juni 2021.

Følgende personer ble oppnevnt:

  • Margareth Hagen, rektor (leder av arbeidsgruppen)

  • Helge Dahle, dekan (MN)

  • Karl Harald Søvig, dekan (JUSS)

  • Per Bakke, dekan (MED)

  • Jan Erik Askildsen, dekan (SV)

  • Benedicte Løseth, direktør (FIA)

  • Lars A. Akslen, senterleder (CCBIO)

Forsknings- og innovasjonsavdelingen har vært sekretariat for arbeidsgruppen.

Underveis i arbeidet er det skaffet til veie et kunnskapsgrunnlag i form av faglige innlegg ved Liv Furuberg, spesialrådgiver ved Norges Forskningsråd, Carl Henrik Heldin, professor ved Uppsala Universitet og medlem av CCBIO Science Advisory Committee og Eystein Jansen, professor ved UiB og tidligere leder av Bjerknessenteret for klimaforskning og co-director SapienCE (SFF IV). Disse har delt sine erfaringer knyttet til oppstart, drift, avslutning og etterlevelse av sentrene. Utover dette har det også blitt innhentet informasjon fra tidligere og nåværende senterledere ved UiB og UiO for å sette søkelys på ulike aspekter som kan ha betydning for utvikling av en policy for UiB.

3. Sentre for fremragende forskning ved UiB

UiB har ledet til sammen åtte sentre for fremragende forskning i de fire SFF-rundene. Fire av disse er fortsatt aktive. De fire avsluttede sentrene har i ulik grad blitt videreført i fagmiljøene ved instituttene. Bjerknessenteret er i dag delvis finansiert av et tilskudd fra Senter for klimadynamikk (SKD) fra Kunnskapsdepartementet for perioden 2010-2026. Alle forskerne i senteret er ansatt ved én av de fire partnerinstitusjonene; UiB, Havforskningsinstituttet, Nansensenteret og NORCE. Senter for Geobiologi fikk en bevilgning til å videreføre aktiviteter på dyphavsforskning fra Stiftelsen KG Jebsen og en bevilging fra Trond Mohn stiftelse med planen om å overføre aktivitetene i en varig ramme fra mai 2021. Senter for middelalderstudier hadde avgang av kjernepersonale under SFF-perioden. Til tross for at det ikke kom spesielle tildelinger til videreføring er det i dag et aktivt forskningsmiljø for middelalderstudier ved UiB. Senter for integrert petroleumsforskning hadde sitt forskningstyngdepunkt under Uni Research AS, som i 2018 ble en del av NORCE. Det videre etterlivet har gitt mindre spor, noe som blant annet kan forklares i petroleumsforskningens rolle i overgangen til det grønne skiftet.

4. Politikk knyttet til ulike faser

UiB baserer sin politikk på en målsetting om at sentrene skal sette varige spor i etterkant av senterets levetid i form av ny forskning og undervisning i fagmiljøene. Senterstrukturen er kompleks, og har en annen oppbygging og logikk enn ordinære forskningsprosjekt. Sentrene fungerer som særegne organisatoriske enheter i tillegg til den ordinære linjen, samtidig som de ikke er egne juridiske enheter. De er organisatorisk plassert ved et vertsinstitutt, og ansatte som arbeider i senteret, er tilsatt ved vertsinstituttet eller ved andre interne eller eksterne samarbeidspartnere. Forskningsrådet støtter sentre som er ulike både i faglig innretning og struktur. Mens noen har en sterk, tverrfaglig profil kan andre ha færre eller ingen partnere.

UiB har ambisjoner om å få flere sentre for fremragende forskning til UiB, og at disse får gode rammer og vekstvilkår slik at flere av sentrene kan bygge miljøer som kan sette fremtidige spor etter seg. Hver av fasene – søknad – drift – etterliv – bringer med seg ulike typer problemstillinger og behov for rammer. UiB vil derfor knytte sin politikk til ulike dimensjoner ved disse tre fasene.

4.1. Søknad

Utvikling av en SFF-søknad er et langsiktig og intensivt arbeid. For at søknadsprosessene skal ha gode rammevilkår, har det vesentlig betydning at senterinitiativet er forankret og støttet i faglig ledelse ved involverte institutt, fakultet og på institusjonsnivå, og at alle nivåene deler en felles visjon om sentrenes betydning som faglige kraftsentre for å utvikle ny og banebrytende forskning. UiB vil prioritere at søknadene får god administrativ støtte gjennom hele søknadsfasen, og Forsknings- og innovasjonsavdelingen vil ha et institusjonelt koordineringsansvar for at søknadsstøtten er samordnet og tilpasset søkernes behov. UiB vil arbeide for at senterlederne blir gitt muligheter for å skjerme noe av forskningstiden i den intensive søknadsfasen, og vil ved hver søknadsperiode vurdere om det skal øremerkes sentrale midler til å støtte senterinitiativene i søknadsprosessen. Dette kan være i form av å leie inn støtte i en intensiv skrivefase, eller eksempelvis å knytte til seg faglige ekspertpanel som skal vurdere senterideene.

En god dialog og gjensidig forventningsavklaring mellom senterledelsen og det planlagte vertsinstituttet vil bidra til at ulike behov blir brakt på bordet og diskutert innen søknadsfristens utløp, og kan legge til rette for en mer sømløs innfasing og etterliv av senteret. Senterleder, ledelse på vertsinstitutt og andre involverte institutt bør være i gjensidig dialog allerede i søknadsfasen for å definere grad av faglig samarbeid, bruk av stillinger og finansielle rammer.

UiB vil bruke dekangruppen til gjensidig informasjonsutveksling for å finne synergier og optimalisere potensialet for å utvikle tverrfaglige initiativ. Initiativene må også forankres i fakultetsvise forskningsutvalg og instituttråd, samt i universitetets sentrale forskningsutvalg. UiB vil starte den institusjonelle forankringen et par år før søknadsfristen. Hensikten er å skape en gjensidig kunnskap og eierskap om initiativene på tvers av UiB, og kunne ta tidlig grep om institusjonelle problemstillinger tidlig i søknadsprosessen. Dette kan bidra til at nye initiativ får kjennskap til hverandres planer, og at initiativ kan knytte kontakt om mulig faglig samarbeid i en tidlig fase. Samtidig kan det bidra til å identifisere barrierer som kan virke hemmende på tverrfaglighet.

Lov om statens ansatte legger føringer på rekruttering og ansettelsesvilkår. Rammeverket setter noen begrensninger som til tider byr på utfordringer knyttet til å sikre og beholde kompetanse. UiB ønsker derfor å utvikle institusjonell kunnskap i hele den administrative linjen om sentrenes betydning som fremragende kraftsentre ved UiB. UiB vil sammen med fakultetene aktivere den administrative ledelsen på alle nivå, slik at man i en tidlig fase kan identifisere hvilke muligheter og fleksibilitet som ligger innebygget i avtaleverket for å støtte opp under senterinitiativene.

Erfaring fra tidligere sentre viser at samlokalisering av kjernepersonell er en foretrukket modell for sentrene. Samlokalisering kan gi bedre faglige synergier og legger til rette for en gjensidig kulturbygging som er viktige faktorer for utvikling av sentrene.

Politikk i søknadsfasen:

  • UiB vil legge til rette for gode søknadsprosesser både sentralt og lokalt, og vil prioritere at søknadsinitiativene får nødvendig administrativ støtte gjennom hele søknadsprosessen, lokalt og sentralt. UiB skal arbeide for at det gis muligheter til å få skjerme noe av forskningstiden i den intensive søknadsfasen, som for eksempel bruk av frikjøp og for vurderinger fra faglige ekspertpanel.

  • Ved utarbeidelse av en ny SFF-søknad skal det planlagte vertsinstituttet involveres i en tidlig fase. Hensikten er å etablere gode relasjoner og en gjensidig forståelse og eierskap til det planlagte senteret mellom senterledelse og instituttledelse i en tidlig fase. Andre involverte institutt skal inviteres inn i arbeidet etter hvert som disse er klare.

  • UiB vil bruke dekangruppen til gjensidig informasjonsutveksling for å finne synergier og optimalisere potensialet for å utvikle tverrfaglige initiativ

  • UiB vil aktivere den administrative ledelsen ved hver senterutlysning, slik at man i en tidlig fase kan identifisere hvilke muligheter og fleksibilitet som ligger innebygget avtaleverket.

  • Samlokalisering av sentrene skal være den foretrukne modellen ved UiB.

4.2.Oppstart og drift

Gjensidig forventningsavklaring mellom senterleder og vertsinstitutt vil bidra til en felles forståelse for hvordan sentrene og tilhørende institutt kan dra veksler på hverandres forskning og undervisning. Dette har betydning for å finne en god balanse mellom sentrenes behov for autonomi og institusjonelle hensyn, og det er med å legge grunnlaget for en planlagt utfasing av senterkonstruksjonen når senterets eksterne finansiering utgår.

Sentrene er ulike i struktur, og det finnes flere modeller for hva som kan være en hensiktsmessig samhandling mellom senterledelse og institutt. Faste dialogmøter mellom senterets ledelse, vertsinstitutt, partnerinstitutt og styreleder skal være en norm ved UiB, men hvor ofte disse avholdes kan tilpasses den enkelte struktur. Senterleder og vertsinstitutt bør vurdere om instituttleder skal ha en sentral plass i senterets styre, og om det kan være hensiktsmessig at senterleder skal være en del av instituttets ledergruppe. Det finnes gode eksempler på at sentre og institutt blant annet har samordnet seminarer og doktorgradskurs. Sentrene skal bidra til nyskapende forskning, men forskningen i sentrene bør også ha som mål å bidra til nyskapende forskningsbasert undervisning.

Sentrene er et spleiselag. En forutsetning for finansiering av Forskningsrådet er at alle samarbeidspartnere skal delta i prosjektet med faglige og / eller økonomiske ressurser. UiB bidrar med toppfinansiering på 15% til alle nye SFF. Det går et viktig skille mellom de bidragene som tildeles i senterets levetid, og de ressursene som legges inn for at kompetansen som utvikles i senterets levetid kan utvikles videre når senteret er lagt ned. Det foreslås at ansettelser av faste vitenskapelige stillinger under senterperioden vurderes strategisk for å kunne styrke forskningen i tiden etter at senterperioden er avsluttet. Instituttleder og senterleder bør sammen legge en plan for strategisk bruk av utlysninger av faste stillinger for å sikre bevaring av fagmiljø som etableres i senterperioden.

Sentre for fremragende forskning er ulike, og UiB vurderer det som lite hensiktsmessig å utvikle en stringent og enhetlig politikk som skal gjelde for alle. Under midteveisevalueringen har sentrene fått virke i seks år, og vurdering av en exit-strategi og spørsmål om etterlevelse bør vies større plass i dialogmøter mellom senterledelse og institutt. Bruk av stillingsressurser og rekrutteringsprosesser må planlegges i et lengre perspektiv for å sikre at noen av ressursene kan tilbys faste stillinger i ettertid slik at kompetansen beholdes.

Sentrene har en viktig oppgave i å utvikle nye forskertalenter slik at disse gis faglige muligheter også etter at senterperioden er over. Mange sentre tilbyr kurs i generiske ferdigheter, og har særskilte tiltak for å utvikle unge ledere. Dette kan for eksempel være i form av å la unge lede enkelte arbeidspakker, eller være co-ledere i forskergrupper. Yngre forskere bør oppmuntres til å søke om egne prosjekter for å kvalifisere seg videre til akademisk selvstendighet. Rekruttering, talentutvikling og karriereutvikling skal skje i lys av sentrenes behov, men også med tanke på etterliv og sikring av kompetanse. Senteret bør skape et ambisiøst og støttende miljø der man utvikler de unge, deler suksesser og deler en felles ambisjon om å sprenge faglige grenser. I tverrfaglige sentre bør det legges til rette for faglige fellesskap mellom rekrutteringsstillinger og på tvers av enhetsgrenser, selv om det også kan innebære at det kan være ulike rammebetingelser ved de ulike enhetene. I tverrfaglige sentre kan disponering av rekrutteringsstillinger i lys av hjemlenes opphav fra de ulike partnerne skape diskusjon, og stillingenes faglige innretning bør derfor avklares innenfor rammene av det tverrfaglige senteret.

Lov om statens ansatte regulerer bruk av faste og midlertidige tilsettinger med noen få særregler i universitets- og høyskoleloven. Dessuten har UiB fastsatt flere lokaler retningslinjer (f.eks. reglement for ansettelse i vitenskapelige stillinger og faglige/administrative lederstillinger). Øvrig regelverk kan by på noen prinsipielle og praktiske utfordringer for sentrene som skal virke i 10 år. Det kan oppstå administrative barrierer, som for eksempel at rutiner kan variere fra fakultet og mellom institutt på økonomi og HR. Dette kan være særlig krevende i tverrfaglige sentre. Normen bør være at problemstillinger av prinsipiell karakter løses innenfor rammene av vertsfakultetets praksis og retningslinjer, og i avklaring med styreleder og senterleder.

Politikk i oppstarts- og driftsfasen:

  • Gjensidig forventningsavklaring er viktig gjennom hele driftsfasen for å utvikle god samhandling og forståelse av hverandres gjensidiges behov. Faste og strukturerte dialogmøter mellom senterleder, instituttledelse og styreleder skal utvikles for å ivareta dette.

  • Ansettelser av faste vitenskapelige stillinger under senterperioden bør vurderes strategisk i samråd med instituttleder for å kunne styrke forskningen i tiden etter at senterperioden er avsluttet.

  • Ved midtveisevalueringen skal planer for etterliv være et sentralt tema.

  • Sentrene har en viktig oppgave i å utvikle nye forskertalenter slik at disse gis faglige muligheter også etter at senterperioden er over. Yngre forskere bør oppmuntres til å søke om egne prosjekter for å kvalifisere seg videre til akademisk selvstendighet.

  • Sentrene innvilges toppfinansiering fra UiBs sentrale avsetninger på 15%.

4.3. Etterliv

Sentre for fremragende forskning er ulike i struktur og innhold. Alle modeller for etterliv vil kreve en god forankring av sentrene i fagmiljøene i hele driftsperioden. Denne politikken legger stor vekt på at det må startes en gjensidig forventningsavklaring mellom senter, institutt og fakultet allerede i søknadsfasen av sentrene, og at det lages en etterbruksplan for aktiviteten i sentrene. Det vil være variasjoner mellom sentrene om hvordan en exit-strategi og et etterliv bør arte seg. Ved noen sentre vil det være naturlig å planlegge for en varig struktur, mens det ved andre senterkonstellasjoner kan være formålstjenlig at miljøet spres.

UiB skal bygge internasjonalt ledende forskningsmiljø, der SFF-ene skal bidra til å utvikle ny og grensesprengende forskning som setter varige spor. Det er ikke et mål at sentrene skal videreføres i sin opprinnelige form, men at fagmiljøene så langt som mulig skal beholde sentrale ressurser og nøkkelkompetanse, samt ta vare på synergier som nettverk, kultur og internasjonalt renommé.

UiB vedtok i 2017 å støtte fire sentre fra SFF-III (2013-2023) med en varig bevilgning på 20% av Forskningsrådets tildeling for UiBs andel, slik at disse er sikret en varig finansiering fra 2024. UiB vil ikke legge seg på en slik politikk videre, og mener at midler til en eventuell videreføring må sikres i dialog med fakultet og institutt. Tilsagn om midler fra fakultet og institutt bør knyttes til krav om å hente inn eksternfinansiering, og kan bli tidsavgrenset. Sentrene bør derfor ha bygget opp en selvstendig prosjektportefølje i løpet av driftsperioden som sikrer videreføring av deler av virksomheten i fortsettelsen, slik at grunnlaget for etterliv primært legges gjennom ytterligere prosjektaktivitet.

Institusjonsnivået har en rolle i å stimulere til nye søknader. UiB sentralt bidrar med en årlig toppfinansiering på 15% av Forskningsrådets bevilgning til UiB gjennom senterets levetid. Sentrene får en langsiktig finansiering fra Forskningsrådet på 10 år. Dette gir et økonomisk handlingsrom for fakultetene til å kunne starte en langsiktig planlegging og prioritering innenfor de økonomiske virkemidlene som fakultetene opererer under.

Det er flere virkemidler innen økonomisk planlegging som fakultetene kan benytte seg av i sin etterbruksplan for sentrene. Det ligger sterke insentiver både fra KD, UiB sentralt og BOA-aktiviteten. Innen en 10-årsperiode skjer det en naturlig turnover i stillinger som bør kunne gjøre det mulig å planlegge fremtidig sammensetning og kompetanseprofil ved fakultetene. Dersom en slik planlegging starter sent, vil det være vanskeligere å plassere inn ansatte fra utgående sentre på kort varsel. Det finnes eksempler på modeller der institutter styrker fagområdene i sentrene med en eller flere faste stillinger som lyses ut i senterperioden. Stillingene dekkes av senteret i senterets levetid, for deretter å dekkes av fakultets- / instituttnivå i fortsettelsen.

Sentre for fremragende forskning bidrar på flere måter til fornying av undervisning og utdanning. Eksempler er utvikling av egne masterkurs, opprettelse av selvstendige forskerskoler, samt modernisering av konkrete undervisningstilbud. Den faglige kraften i sentrene kan også utnyttes til å påvirke instituttenes utdanningsvirksomhet, og nye studieplasser er en av de viktigste driverne i dagens finansieringssystem for sektoren.

Et faglig godt miljø som fases inn i fakultetets forskningsaktivitet vil kunne bidra med å fremme gode søknader om eksternfinansiering. Slike søknader krever at man går inn med egeninnsats som forskningstid, arealer, rekrutteringsstillinger og teknisk-administrativ støtte. En slik egeninnsats utløser normalt mer enn dobbelt så stort eksternt bidrag. I tillegg vil eksterne midler gi uttelling i ulike insentivmekanismer fra både KD og UiB sentralt slik at fakultetene får bidrag til egeninnsats og / eller premiering på sitt grunnbudsjett.

Politikk om etterliv:

  • Sentrene er motorer i UiBs utvikling av fremragende forskningsmiljøer, og det har stor betydning at internasjonale nettverk, kultur og omdømme bevares ved UiB. Dette krever en sterk forankring av sentrene i fagmiljøene, og i instituttenes og fakultetenes planer og strategier.

  • En viktig oppgave for sentrene er å bygge opp en sterk ekstern prosjektportefølje i løpet av senterets levetid, slik at deler av den sentrale aktiviteten vil ha egne bein å stå på i et etterliv.

  • I løpet av levetiden bør sentrene i samarbeid med øvrig faglig ledelse også sondere mulighetene for å sikre en videre drift, som for eksempel over statsbudsjettet.

  • Fakultetene har ansvaret for å bidra til å finne løsninger for et etterliv av kjernevirksomheten i sentrene. Fakultetene har et økonomisk handlingsrom innenfor de økonomiske insentivene fra KD og øvrig BOA-virksomhet, og sin egen langtidsplanlegging av ressurser. Dette vil forutsette av fakultetene starter en tidlig og langsiktig planlegging av sentrenes etterliv, og ser dette i lys av prioritering av aktivitet og ressurser. Samtidig bør sentrene ha bygget opp en selvstendig prosjektportefølje i driftsperioden, slik at grunnlaget for et etterliv primært legges gjennom ytterligere prosjektaktivitet.

Fotnoter

1

https://www.forskningsradet.no/siteassets/publikasjoner/2020/sff_evaluation—main-report.pdf

2

https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/2655090/NIFUreport2019-31.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Dato

Kommentarer

01.06.2022

Ny

Mona Viksøy